10 Grunner til å være glad:
1. For alle oss som begynte klokka 07.00 så er det 3 timer igjen til helg. Gratulerer enda en uke er unnagjort.
2. Det finnes mennesker i flymiljøet med farge, i går kom en kaptein innom butikken med en slitt skolesekk og olabukser. Hurra for mangfold.
3. Det regner, og selvom snøen er super så betyr det vår, jippi.
4. Wolfman går fremdeles på kino. Takk og takk filmnorge.
5. De baker boller over gangen; det lukter vanvittig godt.
6. Jeg solgte akkuart mitt siste eksemplar av ‘De Velvillige.’ Fantatisk bokk foressten, les.
7. Huset er tomt denne helgen.
8. Hodejegeren har endelig kommet i vanlig pocketformat.
9. Det er ikke lenge ti påske.
10. Trenger mann en grunn til å være glad?
Politikk fra livets barrikader
Er det du som lager lover ut fra dårlige livserfaringer
Er det din skyld lokalsamfunnet mister sin troverdighet
Hva om du hadde sett en ekte arbeider i øynene?
Hva om dine lover hadde hemmet din tro?
Hva om dine sannheter drukner i de politiske løgnene?
Vil du da se skyggene av ditt eget samfunn
De med sprukne hender fra Norges byggesteiner
Råtne bak grå gardiner med leggetid og daglig miskunn
Du som ser ned på oss fra livets barrikader, hater du virkelig ditt eget folk
Vill ditt grunne hjerte bygdene til pers
Eller ser du vår stryke og frykter hva din makt kan utrette i våre arbeiderhender?
En for alle- Samfunnets slum
Timer med endeløs venting; I en skog av jern
En alteiende bedrift; Som desperat prøver å skape mangfold
Et gjennomtrekk av sjeler; Noen på vei ut i livet
Andre på vei til charterfly; også de som ikke strakk seg langt nok
Dagene går på et uendelig samlebånd; Når var det sist jeg var hjemme å sov?
Mandag eller Torsdag? Tiden mellom senga og jobben er difus
Plastikkort i nylontau; Halsbånd for en tryggere hverdag
For alle vet at bak hver et hjørne lurer en terorist
Milevis med busser tar folk dit de skal; hver ti på halv men om du skal hjem det glemte de
Halvfeite kassadamer, vaskebesetninger og servicemedarbeidere; drømmer i bunnen av en kaffekopp
I kontrast til de hånd i hånd med lommeboka fulle av 6 dagers uker; Helligdager og paradis glis
Eller de som kommer skridene ned fra konserntårnene; slips og skjorte uniform
Alle ser kunn plastikkortene; menneske som står der og logrer mot kunden
Er flokkens middel; de som helligjør målet
En gjennomgang av poser og sorte ringer; pynten med glaserte øyne
Som stirrer nidtrist på et lite fjell av småpenger; “for å lette vekten”
Ha ha for 10.000 gang ; “den har du nok ikke hørt før.”
Luselønn på kanten av arbeidsmiljøloven; Max 7 timer mellom tidlig og seint skift
Så lenge til man kan smile uten grunn: Samfunnets slum tjener sine matmødre
Etter fire års utdannelse på høyere nivå; Hva gjorde du for å bli husket som et plastikkkort?
Logre mot kunden bjeff høylitt om tilbud; gjør triks men aldri glem du har halsbånd for sikkerhetsskyld
Speileken
Jeg må innrømme at jeg måtte tenke litt før jeg begynte med dette innlegget, jeg kjenner jeg blir stressa litt sånn blodsmak i munnen stressa.
Det har vært mye å tenke på den siste uka det siste året. Jeg har nylig lest Krstin Odumayers ‘Fordi jeg fortjener det.’ En vakker, dønnærlig rå bok om mobbing og ettereffektene. Så før noe annet blir skrevet må jeg utrykke min takknemlighet til Kristin.
Media er et godt bevis på at denne boka har åpnet mange øyne. Mobbing er en realitet en mørk side av samfunnet. Jeg leste i Dagbladets Magasinet, at mobbin har mye med mobbe offerets holdning og gjøre. Og jeg bruker offer her i mangel på et bedre ord. Det fikk meg til å tenke velger mann å bli en hakkekylling?
Jeg tror det er litt av begge deler, jeg tror mobbing har veldig mye med holdniger og gjøre. Ingen som blir mobbet er i utgangspuktet hakkekyllinger, men jeg tror man blir det av mobbingen. Derfor er tittelen ‘fordi jeg fortjener det,’ tatt så rett på kornet. Barn er lettpårvikelige;
Foreldrene mine fikk beskjed fra skolen før jeg begynte at jeg ikke kom til å takle den. De forventet lese og skrive vansker. En lærer som hadde en datter på samme alder som meg, spredde ryktet at jeg var tilbakestående. Det var holdniger som både mine klassekamerater og lærerene mine bar med seg når jeg begynte på skolen. Jeg vet ikke om dette helhodig var grunnen til at de valgte meg men det kan ikke ha hjulpet stort.
Som alle vet så er vi mennesker redd for det som er nytt eller annerledes. Og særlig her i Norge fryder forandring sjelden. Men tilbake til poenget mitt, det som begynte som en liten jentegruppe mot meg ble fort hele trinnet, særlig etter vi fikk en ny jente med samme navn som meg som var alt jeg ikke var. En ny og fobedret utgave. I hvertfall i deres øyne.
Jeg har korte sener og generelt dårlig motirikk og som ikke det er nok er jeg rødhåret. Men utenom gym og musikk (eier ikke rytmesans) skulle lærerene bli skuffet. Jeg var skoleflink, nysgjerrig og leseglad. Men likevel ble jeg satt i spesialtmer, vi var en liten gruppe elever. Hvor jeg tror jeg var den eneste som ikke burde ha vært der. Vi lå og slanget oss på gymgulvet som filedukker og stiv spagetti. Jeg husker at vi hadde memoryspill og andre aktivteter som for min del var bortkastet tid. Og bare ga flokken bensin til bålet.
Jeg var jo ikke riktig i hodet, en gang i gymtimen. Det må ha vært i 5,6 klasse. Snublet jeg ikke bukken og landet på armen. Den brakk rett under albuen, noe som var svært vondt. Jeg gråt i garderoben. Og ble ledd ut av klassekameratene mine. De mente jeg løy, siden jeg var så lat det kunne umlig ha gjort vondt. Og når jeg kom med gips noen dager etter var det ingen som spurte.Jeg tilbrakte mesteparten av barneskolen ved å være usynlig. Jeg var gjærne den som sto igjen uten å bli valgt på laget, og når vi hadde speileken satt jeg der uten speilbildet.
Jeg tror det største problemet med mobbing er at man blir den mobberene gjør en til, kommentarer som at jeg så gravid ut på klassebildet i 3 klasse. Og hvisking at der går hu tjukke. Jeg var overbevist at jeg var tjukk, det tror deler av meg fremdeles. Kjærsten min må stadig minne meg på at ikke hele verden ser gjennom mine øyne.
Og det er ikke bare i ettertid, jeg var som sagt mye på egen hånd i skoletiden. Jeg er et menneske som snakker med hele kroppen, og kunne finne på å f.eks trampe i bakken når jeg var iritert, mest for å få oppmerksomhet. Jeg har senere tatt med meg oppfantningen ‘En gang en outsider, alltid en outsider.’ Og som tennåring kunne jeg finne på å spørre mamma om jeg var tilbakestående. Får man høre andres meniger lenge nok blir de til slutt dine egne.
En annen ettereffekt jeg har fått oppleve er sterk følsomhet. Jeg har en tendes til å ta alle spøker innpå meg og ta alt som blodig alvor. Noe jeg syntes er trist for en del av meg vil gjærne være normal. Vil gjærne skjønne poenget, men det går rett over hodet mitt. Det er en ‘angrep er det beste forsvar’, filosofi i meg som jeg ikke ber om. Og jeg kan finne på å kjefte og smellet på de jeg er glad i for små ting.
En annen ufrivillig etterffekt er å trekke seg inn i skallet og la folk tråkke på meg, jeg har lett for å ta på meg ting fordi jeg ikke kan si nei, og sosiale sammenhenger faller jeg fort utenfor. En romvennine sa en gang: Du er veldig hyggelig og morsom og alt det men noen ganger kunne jeg like gjærne hatt like gjærne satt opp en pappfigur av Caroline. Du bare er der men alikevell ikke. Et intersant poeng i Oudmayers bok er at mobbere har en egen evne til å ikke ta opp plass.
Jeg tror det er her Magasinets poeng kommer inn at vi som har blitt mobbet gjærne trekker oss tilbake fort og lager oss svake. Faren min fortalte meg at mens du går gjennom livet blir du jaget av løver og du kan enten la de spise deg opp eller bli sterkere enn dem.
Ting har forandret seg mye siden da, jeg har vært heldig i form av å ha en famile som alltid har søttet meg. Dog jeg ikke har fortalt dem my av dette så har det skjønt det. Jeg har også møtt mennesker på colege som har gitt meg haha opplevelser. Blant annet i form av det at alle mennesker må møte motgang. Jeg ble kjent med en liten gruppe i Irland hvor alle hadde blitt mobbet på et eller annet vis og har funnet disse menneskene til å være de mest insiktfulle og vakkre sjelene jeg har møtt. Til og med min nåværende kjæreste som jeg elsker over alt på jord, minner meg på at alle har vært deprimert en gang i livet. Jeg husker en Nemi stripe fra en tid tilbake hvor Nemi påpeker at mennesker som blomster vokser best med en sporadisk pose bæsj.
Noen av de menneskene jeg er mest glad i her verden, faktisk med ettertanke de fleste har vært igjenom vanskelige ting. Og jeg takker dem for at de alltid har vært der for meg. Så noen år klokere og definitivt ikke løvemat lenger. Sier jeg takk til Kristin Oudmayer for å åpne manges øyne til en viktig følelesladd debat.
Deres ydmyke vært
P.S
Eplet:
Solen trenger gjennom bladene, svake lystråler faller på de modne eplene og speiler seg i dem. Det lukter svakt av gress og sommer. Vinden stryker over den varme kroppen, som en luftig dyne omfavner den hver millimeter av den nøttebrune huden.
Hun ligger på ryggen med han over seg. Den glatte huden hans er som fløyel. Hun smelter sammen med han og nyter øyeblikket. Hjertet banker i brystet, snart er hun alene med eplene. Avskjedskysset er behagelig fuktig, smaken av jordbær og mintpastiller fyller munnen. Smilet hans varmer i hele kroppen.
Barken skjærer mot hendene, grenene knekker når foten treffer dem, men eplesmaken er verdt det. Den er virkelig verdt det. Det smaragdgrønne gresset har formet seg etter kroppene deres, myke duvende former.
Ekkoet ligger som et sus i veggene, skarpe tunger gir fra seg en hes vond hvisking. Der er den skyldige…
Tørr jord blir til pulver under bena, det er som å gå på bomull. Månen farger hveten gylden, de lange spøkelsesaktige skyggene fyker langs bakken lik smidige katter. Gresshoppene starter nattens vise, alle med samme mål, ”å finne den rette.”
Håret duver mykt i sommerbrisen solen glinser neonrødt bak åsen i øst. Hjertet galopperer, gårsdagens pulverjord, sprer seg lik støvbølger over bakken. Han er der allerede, han venter på henne.
Tappingen mot glass høres tydelig, den gule væsken bobler i kolben…
I dag er hun øverst, musklene hans tar i mot det lette presset. De lange armene er slynget rundt henne som beskyttende slanger. Selv sidelengs er alt som det skal.
Den harde magen dekket av kjøtt og babyglatt hud fungerer utmerket som pute. Brystet beveger seg opp og ned i takt med gresshoppenes sang. Søvnens slør gjør øynene deres tunge.
Lette kyss mot halsen er en fin måte å våkne på. Fire epler og tre luftige boller, er plassert foran henne. Genseren gjør seg fint som bor. Solen inntar sin plass i horisonten. Noe nytt har skjedd, nå bytter de på først han øverst, så hun øverst og så sidelengs.
Øynene møter den kalde grå veggen, som et slag mot hodet blir hun dratt ut av minnet. Forhenget som skjuler den skyldige blir sagte dratt til side. Dødens forheng.
Et lite stikk i armen, giften sprer seg i kroppen. De store øynene er vidåpne og om mulig enda litt større. Hun ser at han er redd. Nå er det ingen vei tilbake. Hjertet slår saktere og saktere, som en sliten kaffetrakter tar sine siste drypp. Pupillene smalner og øynene blir enda litt større.
Hjertet stopper, så dør hun. Og han er alene med eplene.
Funny People:
Funny People med Seth Rogen og Adam Sandler.
Gerorge Simmens er en døende komiker som, leier inn stand-up amatøren Ira. George tar et oppgjør meg seg selv og livet sitt og ender opp i armene på en gammel flamme. En vakker føelsesladet film som fikk meg til å både gråte, skrike, le og ytre ‘awww.’ ved flere annledninger. Den er lang 2 timer og 30 minutter. Men fantatisk bra spillt. Både Sandler og Rogan gjør en super jobb og dog den ikke er hysterisk morsom så viser det at disse gutta kan mer en bare få oss til å trekke på smilebåndet en ekte nydelig film som anbefalles på det sterkeste.
10/10.
Ukas Digg:
Minde Jubeleums pose:
Jeg hadde helt glemt hvor gode disse herlige godbitene er, noen satte fra seg en bolle i skapet, nå er det tomt for karamell, melkesjokoladen og jeg presterte til og med å ta en fersken bit og ikke den forferdelig lakrisen. Lakris og sjokolade er fy-fy. Men uansett, Mine Jubeleumspose er ukas digg.
Ukas spilleliste
Denne uka er det seinvakt etter seinvakt, tre dager hvor jeg kommer hjem til mørkt hus og må krype intil en gretten kjæreste som gir meg ryggen og grynter ‘jeg vil sove.’ Sånne uker krever gladmusikk, livet er godt, hipp hurra musikk så 10 oppmunterene låter er:
1. Celine Dion- Power of Love
2. Greenday- Time of your Life
3. Jason Mraz- I’m yours
4. Postgirobygget- Solskinnsdag/Idyll (Våren kommer sakte men sikkert)
5. The Corbin- Woman next door (Fra stratos reklamen hvor naboguttene bølleringer en toppløs dame, denne gjør meg alltid glad)
6. Bon Jovi- Have a nice day.
7. Boyzone- I love the way you love (Jeg vet søtsuppe men hvem er det som ikke blir happy av denne søte, søte sangen.)
8. Eagle eye Cherry- You’re on your own /Save tonight. (Jeg vet kke hvorfor men disse to gir meg inspirasjon).
9. Norsk- Cola Sangen (For de store for de små. Alle husker den)
10. Kaptein Sabeltann- Jeg er Pinky. (Yay nostalgi).
Klima, religion, politikk og generelt viss vass:
Vg-nett skriver i dag Fredag den 5 mars 2010 at Al Gorge ser ingen ende på klimakrisen. Han mener i følge Vg at det må mer enn bare publikum’s sterke meninger til, det er i politikken avgjørelsene må tas.
Et intersant argument da Dagbladet.no skriver på samme dag at to mennesker i dag er arestert for å ha svindlet staten for milioner i klimakvoter. Med andre ord staten Norge jobber aktivt for å ta kjeltringer som ødelegger miljøet vårt. De tar problemet på alvor og gjør ting for å bedre miljøet.
Man kan se fra kommentarene og bloggene anngående disse artiklene at publikum ikke er like enig, noen påstår Al Gore er en løgner. Mens andre mener det er nytteløst; det er rett og slett for seint og gjøre noe.
Så kan man spørre seg selv er det virkelig verdt det å la klima eller miljøet vårt koke bort i kålen? Ja forskere har forelpig bare hypoteser, og såkalte ‘In worst case senario situations.’ Men det er mye her i verden vi gir vår tilitt med langt mindre informasjon. Gud er en av dem eller dinosaurene for å ikke diskirminere. De kristne tror Jesus gikk rundt på jorda og utførte mirakler. De har funnet ruller skrevet for tusner av år siden. Forskere tror de vet hvordan dinsoaurene levde, hvordan de så ut hva de spiste. Etter å ha funnet skjeletter gravlagt i milioner av år.
Vi tror Ida er ‘The missing Link.’ Men hun er bare et av mange funn i menneskets evolusjon. Sannheten er at vi vet veldig lite. En venn av meg som er historiker påstaår at når historien blir mer enn 400 år gammel, så kan man aldri vite. Dokumenter navn og skrifter er ikke nødvendigvis sannhet. Alt må taes med en klype salt.
Men tilbake til poenget mitt hviss historien må taes med en klype salt og forskings, evolusjons og skapningteorier er nettopp det; bare teorier. Hvorfor er vi da ikke villige til å ta en av verdens mest pressedekked og kritiserte teorier med en klype salt?
Det er ikke bare Al Gore som hevder vi er på vei til å kjøre verden inn i rennesteinen. ‘Jan Gunnar Winther.’ Direktør ved Norsk Polar institutt, har skrevet boken ‘Klimagåten Antarktis.’ En bok som dekker en polar ekspediosjon som var viet til å finne et svar på klimagåten.
Dagbladet har opprettet en egen Miljø underside på nettutgaven deres. Miljøagentene er ikke sinte, de er bare veldig, veldig skuffet. Animal Planet, kjører plastelina animerte reklamer om å bedre miljøet for verdens dyr. Økologisk mat har aldri vært hippere. Så er det ikke på tide at Ola Nordmann ser sannheten i hvitøyet.
Er du virkelig villig til å ofre verdens fremtid for noe som kanskje ikke er hundre prosent riktig.
Ok tog og buss er dyrt i Norge; så dyrt at regjeringa gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å tro vi kommer til å ta mer kollektivt i fremtida. Irende har skjønt det, der betaler du en euro per time du sitter på bussen. Men uansett hva koster det oss som har en av verdens høyeste minstelønninger og lever i verdens rikeste land, og bruke 10 kroner mer på en parika som ikke forgifter alt av små firbeinte skapninger.
Hva koster det oss å lukke dører, slå av lys og gidde og ta med den gamle tv’n, mp3-spilleren eller mobilen ned til forhandleren når du kjøper ny. Både El-kjøp og Expert tar i mot og resikluerer dine gamle elektroniske varer når du kjøper noe nytt.
Er det så vanskelig å ta med flaskene til riktig container, eller pante brusflaska du kjøpte på jobben. Norge har lenge hatt gode vaner når det gjelder miljø. Uansett om vi står ovenfor en krise eller ikke er det virkelig så slitsomt å ta ansvar? Vi holder huset og hagen vår ryddig i tilfelle det kommer gjester eller bare som en vanesak.
Skal ikke vise jorda vår samme respekt og gidde og beskytte det lille vi har, klimakrise eller ikke. Så vi som har en ressursterk stat, som tjener best i Europa. Som har fått drivhueffekten som fag på skolen. Vi var et av de første landene som innførte røykeloven (ikke at det er en god ting), vi er fremdeles en stat som er knyttet opp til kirken. Skal vi vente til Oslomarka blir en isbre?
Eller tar vi som har råd til det, og er generte gode på halvsannheter; ting med en klype salt og gjør vårt beste for fremtiden?
Bedre føre var.
Deres Ydkymke vært
P.S
Digg:
Freias Påskegg, den inbydene lilla pakka er akkurat det vi vil ha. Myk smakfull og med egen skje. Og ikke bare ett men 4 egg. Ukas Digg er Ferias Påskegg. Nam